Hva er spiseforstyrrelser?
Det er viktig å huske at spiseforstyrrelser varierer både i form og omfang. En person med overvekt kan for eksempel lide av anoreksi, mens en person som ser tynn ut kan ha en overspisingslidelse. Med andre ord er det ikke mulig å fastslå om noen har en spiseforstyrrelse basert på utseendet alene. Likevel kan det være viktig å være oppmerksom på atferd som kan tyde på utfordringer med spising og kroppsbilde.
Selv om anoreksi ofte har fått mest oppmerksomhet i media og samfunnet, er bulimi og overspisingslidelse faktisk mer utbredt. Anoreksi forekommer hos omtrent 0,5 prosent av unge, mens bulimi vanligvis debuterer i slutten av tenårene og rammer mellom 1–2 prosent av befolkningen. Overspisingslidelse er den minst anerkjente av de store spiseforstyrrelsene, til tross for at den rammer flest – med en forekomst på mellom 2–3 prosent. Når det sies at overspisingslidelse er «minst anerkjent», menes det at den ofte blir oversett både i diagnostikk og offentlig diskurs. Mange som lider av denne lidelsen blir ikke fanget opp av helsevesenet, og det kan være manglende kunnskap eller stigma knyttet til det å erkjenne denne formen for spiseforstyrrelse, særlig fordi den ofte assosieres med overvekt.
I tillegg til disse tre spiseforstyrrelsene finnes det andre lidelser som også bør nevnes. Megareksi er en tilstand hvor man har en overdreven besettelse av å bygge muskler, ofte hos menn. Ortoreksi innebærer et overdrevent fokus på sunnhet, trening og «ren» mat, som kan lede til svært restriktive spisevaner. ARFID (Avoidant Restrictive Food Intake Disorder) er en tilstand der personer unngår mat på grunn av sensoriske opplevelser eller frykt for konsekvenser av å spise, men uten å være opptatt av vekt eller kroppsbilde, noe som ofte skiller ARFID fra andre spiseforstyrrelser.
Tradisjonelt sett har spiseforstyrrelser blitt betraktet som vanligere blant jenter enn gutter, og utvikles som oftest i løpet av ungdomsårene. Statistikken viser at 90 prosent av de diagnostiserte er kvinner, mens 10 prosent er menn. Likevel er det viktig å merke seg at disse tallene sannsynligvis ikke gir et fullstendig bilde. Det er økende evidens for at mange menn lider av spiseforstyrrelser uten å bli diagnostisert, fordi symptomene deres kan være mindre synlige eller presentere seg annerledes enn hos kvinner. Mange menn kan også vegre seg for å søke hjelp på grunn av stigma rundt spiseforstyrrelser som «kvinneproblemer.» Derfor antas det at mørketallene er betydelige når det gjelder menn og spiseforstyrrelser.
I tillegg har omtrent 10 prosent av befolkningen til enhver tid lettere spiseproblemer, som ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene for en fullstendig spiseforstyrrelse, men som kan utvikle seg til mer alvorlige tilstander om de ikke håndteres tidlig. Noen av disse kan oppleve spiseproblemer som et forstadium til en mer alvorlig lidelse.
Det er viktig å gi informasjon om hvor elever kan henvende seg dersom de selv, eller noen de kjenner, sliter med en spiseforstyrrelse. Her kan helsesykepleier, skolens miljøarbeider, Spiseforstyrrelsesforeningen eller ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) være verdifulle ressurser. Disse organisasjonene tilbyr støtte og veiledning både til personer som sliter med spiseforstyrrelser, og deres pårørende.
