Å ta inn over oss barns opp­le­velser av rasisme

Når en blir opp­fordret til å jobbe mot rasisme eller andre former for dis­kri­mi­nering, er det lett å tenke ulike vari­anter av; «men alle er jo like mye verdt, jeg behandler alle likt», eller «jeg ser ikke farge». 

Dette utgangs­punktet gjør det vans­kelig å oppdage rasisme og andre former for dis­kri­mi­nering når det skjer, med mindre vi selv har kjent for eksempel rasisme på kroppen. Fordi vi alle har ulikt utgangs­punkt leder ikke det å behandle alle likt til like­stilling, snarere leder dette til at vi videre­fører ulikhet. 

For at alle skal ha reelt like mulig­heter må vi til­passe måten vi møter barn på ut ifra hvilken bagasje av erfa­ringer de har med seg når de går over ters­kelen til barne­hagen eller skolen. Barn som har med seg vonde erfa­ringer av for­skjells­be­handling trenger ekstra mye opp­merk­somhet, empati og omsorg. Og de trenger voksne som er bevisst på at for­skjells­be­hand­lingen også kan skje innenfor barne­hagen eller skolens gjerder.

Vi vet fra forskning at mela­ninrike barn utsettes for mer vold og kren­kelser enn hvite barn i barne­hagen, og at det i mindre grad slås ned på av de ansatte (REF). Grunnene til at voksne lar denne typen opp­le­velser passere kan være mange. For de av oss som selv opp­lever rasisme på kroppen kan det å ta tak i at et barn utsettes for det samme være vans­kelig fordi det tvinger oss til å kon­frontere vår egen smerte. For å slippe å gå inn i denne smerten overser vi derfor heller det som skjer mellom barna. 

For de av oss som ikke selv kjenner rasisme på kroppen, kan barns utøvelse av rasisme vekke en ube­ha­gelig gjen­kjen­nelse. Kanskje blir vi kon­frontert med hold­ninger vi ikke var klar over at vi selv hadde, og som vi ikke ønsker å ha. Dette kan igjen gjøre det vans­kelig å ta tak i det som skjer mellom barna.

At mange voksne lar rasisme blant barn passere kan også handle om en frykt for mang­lende kom­pe­tanse på rasisme­feltet. Du trenger imid­lertid ikke en ph.d. i anti­ra­sisme for å ta tak i rasismen som skjer mellom barn.

Barn har behov for å få sine opp­le­velser aner­kjent og bekreftet. Dette er en for­ut­setning for emo­sjonell trygghet som igjen er en for­ut­setning for lek, læring og utvikling. Klarer vi å gi barn denne trygg­heten så vil vi gjøre dem i stand til å sette egne grenser og for­telle om vonde opp­le­velser også senere i livet. For å oppnå dette er vi nødt til å ta barnas opp­le­velser på alvor. Å ta opp­le­velsene på alvor betyr at vi må gå inn i ube­haget og kon­frontere vår egen smerte og våre egne holdninger.

Et tips til hvordan vi kan ta inn over oss barnas smerte i praksis, er å gå inn i hva vi selv opp­levde som smerte­fullt da vi var barn. Dette er en kre­vende oppgave, men det vil gjøre det mulig å gjen­kjenne smerten hos barnet. Ved å gjøre dette vil rasismen berøre oss emo­sjonelt, og det igjen vil vekke rygg­margs­re­fleksen for å gjøre noe med det barnet har opplevd.